Ding an Dich

Teisen 25 juli 2011 12:00

2011-07-25T12:10:00.001+02:00

Takk Stoltenberg.

2011-07-24T19:11:00.002+02:00

Jeg vil takke Jens Stoltenberg for det ansvaret han har vist i denne perioden etter de katastrofale hendelsene i Oslo og på Utøya. Det er også meget flott at gjerningamannen ikke vies noen oppmerksomhet fra Statsministeren, da han ikke fortjener dette!

Med ærbødig hilsen Raymond Alv K. Egge

Reading in the dark

2011-02-24T19:08:00.000+01:00

Animal in Terjës beer

2011-02-24T19:01:00.003+01:00

So what sort of animal is this? One of Terjës many elk spottings?

Amasing wraping

2011-02-24T18:41:00.003+01:00

Pretty amazing wrapping for safety fuses. Oh, gotta go check my fusebox for what sorts we are using here....... nope got the new fancy automatic ones. Might buy these and hang on the wall though; for the sake of making a pretty home.

Et mentalt vakuum

2010-12-08T10:56:00.003+01:00

Mikkel McAlinden har i mange år jobbet med problematikken rundt hvordan vi ser verden. Forsøket på å lage fotografier som oppnår den perfekte illusjonen av virkeligheten fortsetter også her. På sett og vis er dette den originale bildeambisjonen hvor bildet av verden og verden selv sammenfaller.

Denne interessen for det tekniske ved synsevnen vår og fotografiet i seg selv, koblet med en sterk evne til å lage visuelt vakre og besnærende bilder, har gjort McAlinden til en av de flinkeste guttene i klassen. Hans sjonglering med referanser til både populærkulturelle og kunsthistoriske billedtradisjoner, gjør gjenkjenneligheten stor enten du er skolert eller ikke. Jeg husker fortsatt fascinasjonen jeg hadde ved møtet med bildene hans på Høstutstillingen i 2003 og på Stenersenmuseet i 2005. Jeg innbiller meg at de som stod ovenfor de første daguerreotypiene i 1840-årene hadde noe av den samme følelsen.

Denne gangen er kjernekraftverket i Barsebäck utgangspunktet. Dette er i seg selv uvant i McAlindens produksjon, for illusjonen ligger ikke lenger bare i en iscenesettelse av et motiv, men bildene leker med det dokumentariske og iscenesetter seg selv som dokumenter fra et spesifikt sted. Det som videre gjør illusjonen sterkere, er de to andre elementene i utstillingen ved siden av McAlindens tre store fotografier; en tretrinns industritrapp, og et relieff i rustfritt stål. Relieffet fra 1969 er laget av Ivo Kosek og er en utsmykking laget til kjernekraftverket og utlånt til denne utstillingen. Det særegne ved valg av verk og objekter gjør at jeg leser utstillingen som en helhetlig installasjon; The total McAlinden show. Utstillingsrommet blir en narrativ vandring i det Barsebäck kunstneren velger å vise oss. I det du kommer inn døren, følger motivenes perspektiver bevegelsene dine til du ender opp ved den lille industritrappen. Og fra toppen av trappen ser du ned i brenselcellebassenget i stedet for å stå i gallerirommet og se inn i et bilde. Illusjonen gjøres nesten total, og du blir stående igjen i et mentalt vakuum hvor illusjonen bekrefter seg selv. Du vet du blir lurt, men lar deg likevel lure. Samtidig som du er usikker på balansen. Det er ingen rekkverk å holde seg i, og selv om det ikke er langt ned til gulvet er det uhorvelig langt ned til bunnen av bassenget.

Det dokumentariske aspektet understrekes videre i titlene McAlinden gir bildene sine. De er steds- og funksjonsbeskrivelser av det som er avbildet. Dette føyer bildene inn i den tyske deskriptive tradisjonen etter Bernd og Hilla Becher. En tradisjon som i perioder de siste 20 årene har vært synonymt med fotobasert kunst. Det kan virke som et noe sent tidspunkt i en karriere å tre inn i denne tradisjonen, og om bildene skal leve alene etter utstillingen vil de tvinges inn i denne tradisjonen. Da vil også grunnlaget for at nettopp Barsebäck ble valgt som motiv viktig, og de hintene som gis i galleriteksten om at dette kjernekraftverket var sentralt i post Tsjernobyl-debatten i 1980- og -90-årene, bli mer som nostalgiske minner å regne enn potente innlegg i en realpolitiske debatt.

Denne kritikken hører til i Billedkunst nr. 7 2010 (Se lenke over.)

2010-12-07T14:34:00.000+01:00

Martha

Obscured by light

2010-12-06T14:35:00.002+01:00

The Lowly duet sequence

2010-11-30T15:48:00.001+01:00

Antonionis Buss stop

2010-11-30T15:34:00.001+01:00

The Face of Coffe

2009-01-17T16:57:00.001+01:00

“I need to clean myself up with abstract thoughts, as transparent as water”
Jean Paul Sartre in Nausea

This text is taken from an essay I wrote some time ago. But what makes it interesting again is that Nespresso recently opened a store in the heart of Oslo. And George Clooney is still the face of Nespresso coffe.

Dreaming of coffee

This photograph^¹ is an advertisement for Nespresso coffee makers that I found in Time magazine published 18^th of December 2006. Thus being an advertisement for a product in current circulation of the time I’m writing the analysis. This will certainly lead me to find other connotations than if it was an advert belonging to times passed. Because I’m living at present with the ad, and I’m an occasional Time Magazine reader, thus potentially in the target group of the advertisers, and I’m also a coffee drinker. The table is set for ingestion of influence, and discovery of recipes.

The image contains three main elements; a machine, text and a man. In addition to this the colour black is prominently present, covering more than fifty percent of the image surface, making the objects depicted appear as coming out of the dead silent night, as fluent images in a dream. To invoke dream like imagery in an advertisement makes perfect sense if we are to take in to account Freud’s statement that dreams are basically wish fulfilments.^² A crucial difference between the dream and the advert is that the dream in sleep constitutes itself internally and the advert-dream is constituted externally, thus observed/fed to us while awake. Thus to fulfil the dream presented in the advert one needs to experience the product, and this means, in most cases, to buy the product.

Going back to the Nespresso. “Let us try to ‘skim of’ the different messages it contains.”^³ The machine looks like something taken out of Stanley Kubrick’s 2001: a space Odyssey. As a matter of fact the name of the machine printed on its lower left front side is le Cube, phonetically quite similar to the film director’s surname. In the mid section of this movie we are present in, or it is presented to us that in a near future man have peaked to a state close to perfect symbiosis with his technological surroundings. Surroundings being as beautifully designed as they are technically advanced. Nothing is left of the steam machine aesthetics of welded joints and large bolts. Everything is smooth, cool and in harmony. With its brushed aluminium and polished steel surface, and what seems to be a small elevator, on which is placed a small translucent coffee cup, filled with freshly brewed espresso, the Nespresso machine gives this same aura of beauty, elegance and high technology as that of Kubrick’s visual future to come. I’m almost inclined to believe that by placing one of these machines in my surroundings I can come one step closer to experiencing the future to come, in body and soul. The ad reminds us of this with the small printed text in the bottom right corner of the image, ‘Nespresso® Coffee, body and soul.’ This text puzzles me. Nespresso is self evident since it is the name of the product. It informs me that this is the name to look for if I want to enact the ‘dream’. Coffee has also got is rightful place since it is coffee drinks that is the product of this machine. If we go on to look at the next photograph present in the image we might find the justification for body, or at least body-parts. But what about soul?

Over the photograph of the machine body parts of a man emerges from the black. Only intersected by a rhetorical question, presumably asked by the person who the body-parts belong to; ‘Nespresso. What else?’ In fact the question is put forward by a recognisable man. The two hands and the head presented, belongs to the rather famous and respected Hollywood actor George Clooney. He is holding a similar cup, also filled with coffee, like the one on the elevator, establishing the link that it is coffee from that very machine he is about to pour into his body, subsequently invigorating his soul? However farfetched I’ve arrived at a justification for soul as well.

I’ve already cited Barthes once from his essay ‘The Rhetoric of the image’^⁴, and it strikes me that it might be in its place to do so again. Even though he spoke of the French language when he found a flavour of ‘Italianicity’^⁵ in both the product name and the colours of his Panzani ad, I find such an ‘Italianicity’ in my current ad of choice. Espresso, probably a national drink in Italy, is incorporated in the product name. The suit jacket Clooney is wearing might as well be of Italian design. Luxury fabrics and tailor fitted suits go easy with the popular impression of Italy, so doe’s the sophisticated design of the coffee machine, all smelling of catwalks and high fashion, very common connotations of Italy and Italian.

Since we are looking at photographs we might as well comment upon qualities belonging to the technical sphere of photography. First of all the lighting is a great meaning bearer in the two photographs making up the whole. A warm light, yellow coloured, falls slightly from the back, on to Clooney’s left side, suggesting an intimate sphere between Clooney and the coffee cup. He is clearly enjoying the smell and taste of it. The warm light also enhances the suit jacket, and the luxury of the garment it is made of. The other light, falling inn on his face from his right front side is cooler in colour, has the purpose of describing his trustful and charming look. The cooler light also distances the viewer from Clooney; he is more intimate with the coffee than with us, thus securing the possibility of putting of the potential male buyer who might not want a particular intimate relation with him.

The same warm light is not used on the machine, the warmth belongs to the human and the latter’s relation to the (hot) coffee. Highlighting that it is coffee we are essentially talking about. The machine is only a step on the way of reaching that soulful state, but while you wait for your coffee you can enjoy the implied soulful design of the machine, neatly presented in the cooler descriptive light.

The advert builds its reasoning upon style, in design, luxury and sophistication, and the recognition of its product by a celebrity. Let us just hope Clooney won’t emerge out of the black surface of my coffee next time I take a sip, as he emerges in the photograph, and I can do nothing else than to wait and see if he turns up in my dreams.

1 See picture

2 Sigmund Freud ‘The Dream Work’ in The Interpretation of Dreams (Hertfordshire,1997) p 213

3 Roland Barthes, ’The Rhetoric of the image’, in Image Music Text (London, 1977) p 33

4 See note 7

5 Roland Barthes, ’The Rhetoric of the image’, p 33

Everyday absurdities.

2008-12-14T19:03:00.002+01:00

Some things appear meaningful in them selves just by doing them . One of them are photographing...

Retro-intro-centro-spective

2008-12-13T15:00:00.002+01:00

I've been updating, and deleting on this blog. I've removed stuff that to me seems sort of unfitting here; in retrospect. That is also admitting that ones judgement evolves, or maybe it only changes according to fashion, or the social circles one currently is part of. In time I'll be transelating all posts from norwegian to english; or rather reinterpreting. What once was writen is now understood i a new way, and put forward in new words and in another language.

Please take time to revisit older posts, and comment if you feel like it.

(The image in this post is part of the unpublished book "The Lowly Duet". A romantic yet post-modern look at an alienated view on nature and landscape.)

Just honest or pure speculation?

2008-12-05T00:17:00.001+01:00

The mal "Oslo City" (Oslo's bigest shoping center), just started their latest campaign. The slogan says 'Customers Wanted' og directly translated ''We wish for customers''. The poster shown here contains a picture of two forarms and their hands folding, like in prayer. Reading prayer in to these pictures is underlined by two simple facts. One is that the text states a wish for something. Prayer usually consists of making a wish. You as a deity if it can not help you in som way or another by granting what you wish for. The other fact is that another poster in this same campaign shows one forearm and a hand with it's fingers clutched around a crucifix. It is probably not necessary to point out the link between prayer and crucifix.
The holy-days approaching further underlines the religiosity in this campaign. So what is happening here? Have the merchant society tuned to religion to help them out of the current financial crisis? Or should it be understood in the way that the consumer is god in the church of shopping so now in the greatest of needs the merchants turn to prayer?
An extremely sad fact is that even our financial minister Kristin Halvorsen's (from the Socialist Left party) answer in these crazed times is; keep on shoping! The religious believe in the market as self contained power is spreading all over. Human beings are the ones trading, the market is a human construction. So humans need to regulate it. It is beter that we do it our selves, than leaving it to the priests of economic theory, and comercial companies. Let Oslo City burn in depresion hell, let them keep praying. One can see this latest campaign of theirs as the most honest confirmation yet of the consumer as boss aka god. If we don't shop; they'll drop.

On ice

2008-05-24T01:49:00.004+02:00

Exhibition

2008-05-24T01:25:00.003+02:00

Saturday the 24th our one week exhibition at Bogstad Gård opens. The theme of this exhibition is landscape photography in the cross section between nature and urban life. Four individual projects combined in one show to give different ways to view our pressent surroundings.

GO! GO! Trendkill

2008-05-23T23:16:00.000+02:00

Mirrors

2007-10-13T20:59:00.001+02:00

Still Alive

2007-08-13T22:28:00.000+02:00

I have been living in London without stable conection to the nett for about a year, and will continue to do this for about a yer, but will come back strong in the near future on the quest for strong blogging.

The featured image is the one for my graduation exhibition in September. The series is called White out. I'm trying to subvert the message in outdor advertising and create a space for personal dreams and contemplation. A space that inspires a walk away from the prefabricated set of material and highly utopian dreams prodused by our consumption based way of living.

2006-12-01T23:01:00.000+01:00

There are some really weird constellations of personalities at the Madam Toussaud's wax museum: Superman, Indiana Jones and a retired James Bond. All of them male fantasy figures. Both figures of fantasy and figures for the male aspiration, or subject for the day dream. So they all come from the same place, but the thing is you’ve never seen them together. Whit so many things in common, one should think that they would have something to chat about?

2006-12-01T21:40:00.000+01:00

Auto-Voyeaur at the Hayward loo.
RAKE

2006-12-01T21:30:00.000+01:00

An image i recently re-discoverd going through my files. It's from a trainride from my child hood home back to where i then was living in 2004 Oslo. It is early, weary early morning.
RAKE

2006-12-01T21:26:00.000+01:00

Another London Sky-line. See picture beneath.
RAKE

2006-12-01T21:25:00.000+01:00

A friend of mine noted that London realy have no sky-line. As one might imagine to be one of the properties of a weary large city, as London. Sky-line pictures realy sometimes constitute the visual memory, or image of the city for a lot of people. So I think i've tried to find such a picture of London.
RAKE

2006-12-01T21:15:00.000+01:00

An image i recently re-discoverd going through my files. It's from a trainride from my child hood home back to where i then was living in 2004 Oslo. It is early, weary early morning.
Posted by Picasa

Photography theory

2006-10-23T19:35:00.000+02:00

The base(ment) of critique.

So what is photography theory? One should think that I knew that since it is what I’m studying. But I’m not quiet sure. If I take the standard of the debate around photography in my native land Norway as a ground for thinking of photography it would be almost as easy as the following: With very few exceptions photography theory is the basic understanding of the technical aspects of producing a photograph, and we all know exactly what a photograph is. Don’t we? You just need to get the focus right. It’s nice with depth of field, not too much grain and by the love of vision no pixilation, and correction of colours. Not to forget. Then we can talk about the interesting ways of weary functional cropping. The drama in the composition, and the sensitivity embedded in the look of the model. And of course that you could have dug up the tree that cast such an irritating and dominating form in the back of the picture. (But isn’t the picture flat?)

I’ll try to write out the last bit of sarcasms here and now. There is of course another debate going on in Norway, but it isn’t really getting anywhere, and it’s conducted in such a small group that the discussion ends up in the total misbelieve and grieve of the quality in the debate going on outside that little circle. There are no real art critics in Norway who can think deeply and thoroughly on photography in the context of art, and very few being able to grasp the full reach of the photograph in our daily lives. (Who can? But then again there is no one trying.) So I guess that’s why I left for London, and yes the discourse here is good, almost great. People really seem to have given some thought to what they write and say. It’s not just produced to fill out space and time, it’s actually meant to expand on the field of knowledge.

So now then, what is photography theory; now that I’ve blown out some steam? The first I can think of is that it is a range of discourses concerning the different areas where photography makes an appearance. All these areas define photography according to its own needs. Medical photography for example needs to show the motif or model as clearly and naturally as possible. In a case of before and after shots of a plastic surgery the doctor wants to show his skills without the hassle of bringing in earlier patients, and then undoing the operation and then redoing it, which would keep him locked in a vicious circle of one everlasting surgical operation. Thus ending up with something even worse the Michael Jackson and Frankenstein’s monster spontaneously merged together.

For an insurance agent a photograph is a document that proves the results of the investigation. For an artist it can be a documentation of a performance or an illustration of an artistic theory among other things. Or a product hung in a gallery ready to be bought, to put food on the table and pay the mortgage.

So photography is not one thing as one might think, and it is here that the theorisation becomes extra complicated. So photography needs to lend theories from lots of different academic disciplines. It is poor in its own domain. Media theory, film theory, cultural studies and semiotics, and to some extent art history; is all domains in which photography takes theories from to explain it self and how it works.

One important point being made by Victor Burgin in the essay “Something about photography theory” is the distinction between theory and criticism.

Criticisms realm is most often in newspapers and media in the form of a metering of the quality according to the critics taste and chois of theoretical point of view. Critique in the school or studio setting is based upon a hopefully, on beforehand, agreed upon set of criteria for how to judge the picture. In my opinion much in the tradition of art history, where refinement of technique and the prosperity towards masterdom is key in determining what to think and who to scrutinise.

Theory on the other hand sets for to explain and contemplate on aspects around what, where, why, what sort of, and how could that be? And so on when it comes to photographs.

Theory is then the base of our ability to criticise.

So to anyone claiming that theory takes away the spontaneity in the perception of photographs. The perception which leads up to a critical judgement of I like or I dislike; those spontaneous critical judgements are based upon theories. Burgin says this in a weary clear passage in the above mentioned essay.

“We’re here to talk about theory. Many people are against it. Theory gets in the way of spontaneity. Theory is a realm of bloodless abstractions which have nothing to do with the cut-and-thrust of practice. For us, however, there is no state of Edenic innocence outside of theories. If we were ever in such a state, we lost it long ago when we learned to speak. If you can understand what I’m saying then you’re views of the world, whatever they may be, rest on a foundation of mainly tacit, unspoken, assumptions which make up the interlocking complex theories we know as ‘common sense’.”

Victor Burgin: Something About Photography Theory [1]

[1]From: The New Art History, Eds: A.L. Reeds & F. Borzello, Camden Press, London 1986

Reality

2006-10-22T22:09:00.000+02:00

1 : the quality or state of being real
2 a (1) : a real event, entity, or state of affairs reality- (2) : the totality of real things and events reality- b : something that is neither derivative nor dependent but exists necessarily
3 : television programming that features videos of actual occurrences (as a police chase, stunt, or natural disaster) -- often used attributively (reality TV)
- in reality : in actual fact

(Stolen without permission from Merriam Webster online dictionary)

"Reality is what refuses to go away when I stop believing in it."
- Philip K. Dick

Reality is one of those strange and compelling concepts that we indulge in every single day of our lives. Maybe indulge is not the right term. Maybe reality is forcing itself upon us, or we more or less ignore its existence? Yet we are all sure of its existence, or else it would not be real. But what then is not reality?

Our language is based upon opposites, a concepts needs its opposite for us to be able to grasp it. If we did not have a concept of the non-real we would not know the real etc. etc.

This has been thoroughly thought through by other people so I’ll not bore you with these very well known facts for long, (I hope) but it is the starting point of a long train\strain of, or rather mutating thought about the subject. And in these thoughts will spring other fruits of my more and more confused mind.

I’m currently reading quiet a lot of Roland Barthes and other semiologists, so things written here will be influenced by that. I function like that. Whatever I’m reading at the moment becomes my current way of thinking. It’s like taking a peace of clothing in to the dressing room and try it on. If it fits with both your wardrobe, -your current notion of what is logical (another difficult concept; logics)-, and your size, -your ability to grasp what it is about-, you buy it. And the prise is the time you spend thinking about it including reading, and the effort put in to understanding the thought.

I think Plato’s cave metaphor will be next up in this metamorphic mosaic of online thinking exhibitionism. If I write weird, it’s because English is not my maternal language. As if that’s an excuse.

Thank you for you’re attention.

rake

2006-04-11T01:48:00.000+02:00

Milan Continued

2006-04-11T01:42:00.001+02:00

Milan Continued

2006-04-11T01:41:00.001+02:00

Milan Continued

2006-04-11T01:36:00.001+02:00

Milan Continued

2006-04-11T01:33:00.001+02:00

Milan Continued

2006-04-11T01:31:00.001+02:00

Milan by night

Odda smelteverk

2006-04-03T11:35:00.001+02:00

Odda smelteverk

2006-04-03T11:33:00.001+02:00

Odda smelteverk

2006-04-03T11:29:00.001+02:00

Odda smelteverk

2006-04-03T11:26:00.002+02:00

2006-04-03T11:25:00.001+02:00

Il Duomo

2006-04-03T11:23:00.001+02:00

Milano

2006-04-03T11:17:00.001+02:00

Transit3

2006-02-03T14:17:00.001+01:00

Transit2

2006-02-03T14:15:00.001+01:00

Transit

2006-02-03T14:11:00.001+01:00

La Luna Llena 5

2006-01-10T11:01:00.000+01:00

Alone

2006-01-06T12:54:00.001+01:00

Edvard Bredok

2006-01-06T12:45:00.001+01:00

Edvard Bredok

Oslonatt1

2005-12-28T21:12:00.003+01:00

Oslonatt2

2005-12-28T21:11:00.001+01:00

Oslonatt

2005-12-28T20:49:00.001+01:00

Grete

Selvportrett.

2005-12-28T20:44:00.001+01:00

Forest

2005-12-21T21:58:00.001+01:00

Realitetsbeandling

2005-12-21T21:36:00.002+01:00

rockettothesky

2005-12-06T15:26:00.001+01:00

Salve!

2005-12-06T15:14:00.002+01:00

Transaksjoner av betydning.

2005-12-06T15:12:00.001+01:00

Memento Mori!

2005-12-06T14:55:00.001+01:00

2005-12-06T14:50:00.003+01:00

Jeg har lenge ønsket å finne meg et tak i Oslo.
Et tak hvor jeg kan sitte å se utover byen.
Hvor jeg kan fundere på hva som er korteste
veien fra et punkt til det neste.
Hvor jeg kan finne helt nye,
og for meg uoppdagede steder.
Men ikke minst viktig.
Takene er små plattformer for frihet i Byene.
Små øyer i det kaotiske betonghavet.
Et siste hvilested.

Lukkede opplevelser.

2005-11-16T11:58:00.000+01:00

Skjellsord

Hermetikk! Noen ganger kan det høres ut som et ord på linje med faen i helvete. Kanskje ikke like sterkt som f…. eller k.., men ikke langt unna. Denne utskjelte boksen med livsviktig innhold; men spør deg selv: Hva ville studentene spise, annet en spagetti med ketchup og grandios frossenvare, om det ikke hadde vært for denne metallboksen med varierende innhold?

Magi

Hermetikk har egenskaper ikke langt fra magi. Legg noe på boks. Glem det i 50 år, eller mer om du er skikkelig glemsk. Åpne boksen igjen, og fortsatt kan du spise innholdet uten å bli forgiftet av verken det ene eller det andre fugleviruset, skrapesyke eller Krigshelt Jacob syndrom. Dette bare fordi det ikke kommer i kontakt med luft… Jeg forsøkte nå en kort periode ikke å puste, men det så ikke ut til at jeg holder meg uendret i 50 år av den grunn.

Belgfrukt

Jeg har lyst til å starte med en höydare i denne handleguiden for lukket mat. Snurring! Oppfinneren av denne saken burde beæres en klem. En stor klem. Makan til mat! Varier spagetti middagen ved å tilsete varm snurring i ketchupen og du har et måltid som vil legge seg i magen som julemiddagen hos bestemor. Dette smaker godt og gjør godt. Ingen grunn til ikke å plukke med seg denne boksen neste gang du passerer hylla med den i.

Bønner på boks finnes i utallige varianter av farger, størrelser og smakfulle sauser. Av mine personlige favoritter er Santa Fae miks. Det er en sak med cajun-krydret saus som gjør seg ypperlig til det aller meste av kjøtt, eller bare over hurtigrisen. Det er også en spennende sak med sennep- og honningsaus. Ikke grynt unødig av denne sammensetningen. Til Kylling er dette en sikker vinner. Vi må ikke glemme tomatbønnene. Det kan kanskje argumenteres at de er litt kjedelige. Ja ja, men varm de i en kasserolle med en skje eller to buljongpulver og du har nærmest et måltid i seg selv. Utover dette kan du tilsette en god dose chipotleTabasko, og vips: Viva La comida TexMex! Boksen med salat og grytebønner kan med hell helles oppi boksen med mørk lapsgaus, eller for ikke å søle: Hell begge boksene i en tom gryte. Dette er et tips jeg fikk av en dreven hermetikkspiser med stor og krevende hunger. Funker det for han funker det for deg. Så enkelt.

Ja og nei bokser

Lapsgausen \ Joikakakene \ Erter, kjøtt og flesk \ Sodd. Alle er gode kjenninger for oss hermètikere, og alle disse kan man innta med hell på hul mage. Du bør være litt obs på erter, kjøtt og flesk. Finn den produsenten du foretrekker. Jeg har kommet over typer som inneholder så grusomme mengder salt at de alene sto for overskuddet til Jozo det året. Det man derimot bør være ekstra forsiktig med er Spagetti Rimini, selv om pris og bildet på boksen kan virke innbydende. Er det sjelden denne retten innfrir. Samme hva man tilsetter dette gråbrunrøde innholdet så smaker det mer boks en mat. Det ryktes at om du spiser pappomslaget på Grandiosaene sammen med pizzaen så dobler du næringsinnholdet. Jeg skal ikke se bort fra at dette også er tilfellet for spagetti Rimini. Selv om emballasjen her er noe mer tungt fordøyelig. En annen horribel boksopplevelse er; Maxboller i paprikasaus. Om du liker dette; ikke føl deg trakassert, men pføy! Så vondt vil jeg ingen at jeg anbefaler dette produktet.

Hermetikk fra dypet.

Fisk på boks kunne man skrevet en liten bok om, eller to. Skulle man stemt fram en ny konge i nærmeste fremtid hadde min stemme, uten tvil, gått til King Oscar. Denne produsenten av herlige små brisling i krydrede oljer, får mine tenner til å løpe etter godt brød. Bare hør her, salsa, tomat, olivenolje, mediteranian olje, sennep, hvitløk, pesto og så bortetter. Det er ikke bare Oscar som lager smakfulle sardiner. Ta en tur på lokale innvandrersjappa og en verden av innestengt fisk, ropende etter å komme på en brødskive i nærheten av deg, åpenbarer seg. Annen fisk på boks vi ikke må glemme; er makrellen. Det er også her en royal makrell i hvitvinssaus fra Dronning Alexandrine, som bør sjekkes, utover peppermakrll, og tomatmakrell. Dronning Alexandrine har også en røkt tunfisk enhver fiske tunge bør besudles med. - Før du går ut av innvandrersjappa er det obligatorisk i denne sammenheng å kikke på den resterende hermetikken. Å sjanse på noe nytt og spennende kan slå ene eller andre veien. Er du i tvil. Spør betjeningen: Hva i huleste er dette? Du vil som regel finne ut at det er mat, og mange ganger, som oftest, faktisk god mat. Mine anbefalinger. Fylt grillet paprika, fylte vinblader og bakte kjempebønner i en herlig tomatsaus.

Spiselig avslutning

Når du nå har fått i deg hovedmåltidet, gjenstår kun desserten. Like viktig som å ikke sovne tvert etter akten, er desserten. En verdig avslutning på et hvert måltid. Hermetisk frukt med hermetisk krem er ikke til å kimse av. Tar man en tur på Meny, Centra eller Ultra kan man fråtse i søt hermetikk. Kirsebær, pære, plomme, fersken, bjørnebær og ananas; ferdige fruktcocktailer og mye annet. Slå deg løs!

Hermetisk romfart

Om du skulle ha det for deg at boksemat er uavansert og for alle de som er for lite tekniske av seg til å hamle opp på kjøkkenet; så har jeg dette å fortelle. For tre - fire år siden jobbet jeg sammen med en Haldenser, som hadde gått til innkjøp av en ikke ubetydelig boksåpner i julegave til et familiemedlem. Denne boksåpneren hadde påskriften ”Produced with NASA tecnology from outer space.” Hørte jeg at hermetikk er for lite avansert…?

La luna llena! 4

2005-11-16T11:56:00.000+01:00

Etter hvert klart for årets siste La Luna Llena. Det har vært en veldig fin konsertserie så langt, og vi håper på flere fine kvelder våren 2006. Ses!

2005-10-24T13:06:00.003+02:00

Actionman

2005-10-24T11:28:00.002+02:00

Gunnar

2005-10-24T11:27:00.001+02:00

Gunnar

Konsert med Nile

2005-10-10T00:29:00.000+02:00

Søndag 09.sept.05 spillte disse snille guttene fra USA på John Dee.

Nile får en hel del låvord med på veien. For eksempel skal de være dødmetallens reddningsmenn. De som skal ta den vidre og opp fra stagnasjon osb osb. Dels fordi dette går fortere og er om mulig mer brutalt enn det meste, men mest fordi det ikke er så mye blod, gørr og drap i tradisjonell deathmetal forstand. Her er det snakk om gamle Egyptiske guder og mystikken omkring Nilen (Nile...) for mangfoldige tusen år siden.

Det låter tett, brutalt og mørkt på plate, og siste plata Annhiliation of the wickhed er et anbefalelsesverdig kjøp, om du er inn i greia. Har du ikke noe forhold til guttural sang, frenetiske dobble kagger og riffing som gir trommehinna en utfordring i å opfatte det hele; kan det nok hende at du ikke vil høre gjennom hele denne plata. Live synger alle tre strengeinstumentalistene om hverandre, med små men gode variasjoner i uttrykket. Den ene mer demonisk en den andre. Men hva er det med all den tia mellom låtene, og all den jævla, helvettes, forpulte banninga hver gang man skal si til publikum at "Metal if fucking hapening here tonight." Har du ikke noe å melde mellom låtene så legg på litt synt, eller noe og hold kjeft. Et band som Nile leverer sakene live. Dette er til tider så frenetisk teknisk, at brasiliansk fotball blir som 4.divisjon å regne. Men det låter nesten for bra, eller for lite live. For det første trengte jeg ikke ørepropper, noe som vel kan være omtenksomt av lydmannen, men opplevelsen ble; der står de og spiller og her bak står jeg og ser på. Jeg ble aldrig revet med og inn i Niles univers. Noe jeg gjerne ville. Publikum brølte med mellom låtene, og de altid dedikerte bangerne var forran, men det var ikke noen fare for å miste ølen sin på grund av ukontrolert digging denne kvelden. Dette kan sikkert ha mange grunner. En er: Metallkonsert på søndager er, etter min mening, feilslått. Samme hvor hellig denne dagen er, og hvor blasfemisk det er å hylle mørket på søndag, så er det det de gode kreftene som herjer denne dagen, og legger en demper på all oppslukende okultisme og mørkemakt. Mange metallere har tømt seg så betraktelig på fredag og lørdag, at nåe søndagen kommer så kan ikke en gang Nile trekke noe ut av kjelleren.

Jeg gleder meg til neste gang de kommer, for jeg tror det blir bedre enn denne gangen. Det holder ikke altid å bare gjøre jobben. Selv om du gjør en sabla bra jobb. Noen ganger må man salte lapsgausen ekstra. Gjerne litt pepper også, sånn at det blir litt futt. Og for å få igang søndagstrøtte metallnordmenn må man spe på med chili.
Raymond Alv K Egge

2005-10-05T16:05:00.000+02:00

Han lever.
Posted by Picasa

La luna llena

2005-10-05T16:02:00.002+02:00

Gluecifers nekrolog

2005-08-18T19:15:00.000+02:00

Flagget er senket på halv stang, og Gluecifer gjør seg klare for egen gravferd. Men først skal de blåse hue av fansen med et forrykende liveshow.

Et breibeint og hardsparkende kapittel fra de ti siste årene i norsk rock er i ferd med å skrive seg mot The End. Kanskje til og med en Bitter End skal vi prøve å lese noe usagt inn idet Captain Poon, gitarist og en av opphavsmennene til Gluecifer, forteller.
Ute er det sol og få bekymringer, men hvem skal varme kalde rockehjerter til vinteren når Gluecifer forsvinner ut døra og inn i historiens snøstorm..?

I en skinnsofa på Lorry
- Gluecifer gir seg. Det er vel en del fans som ikke er så glade nå?
- Det er vel meninga at fansen skal grine mer enn vi skal, men samtidig så var det ikke en felles avgjørelse at vi skal gi oss med Gluecifer nå. To femtedeler av bandet ville ikke det samme som de tre resterende femtedelene, forteller Poon.
- Det var egentlig meninga at vi skulle ta et pauseår. Før vi møttes igjen med frisk giv og inspirasjon til ei ny skive. Vi har jo kjørt et ganske hardt løp, med få pauser, mye turnering og kontinuerlig låtskriving, så vi var enige om at en pause var akseptabelt. Men så kom det fra de to som var de sterkeste pådriverne for pausa, at de ikke ville være med på greia mere. Klart det var en jævla nedtur å få den slengt i trynet, men når ikke alle er på samma planet inne i hue og vil det samma; er det ikke så mye å gjøre med den saken, forklarer han.
- Men det kan da vel ikke være noen sak å få tak i nye lystne medlemmer?
- Å finne nye medlemmer til Gluecifer har ikke streifa innom tankene mine engang. Spesielt ikke når Biff er en av de som vil gi seg, og det var Biff og meg som starta bandet i '94. Å stå på en scene med Gluecifer banneret i ryggen, uten å ha sermonimesteren til stede, ville føles uekte både for oss og sannsynligvis fansen.
Derimot om det finnes noen vokalister der ute med bra stemme, som har noe å gjøre på scene, trenger de selvsagt ikke være redde for å ta kontakt. Jeg er definitivt igang med et nytt prosjekt, og veit ikke om jeg er helt komfortabel med å synge sjøl.

En mykere Poon
- Det blir ikke noe mer Gluecifer med meg så lenge Biff ikke er med. Det er mulig jeg kommer til å jobbe videre med Danny, trommisen, men det blir noe nytt, fortsetter han.
- Får vi da en mykere og ettertenksom Poon? Det er jo mange eksempler på det i rockehistorien.
- Nei, det jeg kan er å skrive bra rockelåter, og gi noe ekstra på scena. Helt fra Gluecifer starta, var det et opprør mot alt som var kjedelig. På midten av nittitallet med alle mulig former for innadvendte shoegazere, og folk som ikke hadde noe å gi live. Vi ville trøkke og gi full pakke, og det er det som har gjort Gluecifer til det det er, mener Poon.
- På våre konserter får du 110% uansett. Biff ble sjuk da vi sist var ute. Han kunne sikkert ha gått på scena, og fansen ville hatt forståelse for at han var sjuk, men det er ikke Gluecifer. Dette gikk hardest utover Spania, og derfor gjør vi fire istedenfor to show der når vi nå skal ut på avskjedsturneen.
- Kommer det ut noe arkivstoff, eller vil dere sitte på det en stund?
- Nei nei, jeg tror det kan komme noe ganske snart. Det er mulig å se for seg en greatest-hits utgivelse, med en ekstra disk med masse kult stoff som folk ikke har hørt før. Det er jo meninga at folk skal høre tinga, ikke at vi skal sitte og gni på det.

Gammel pudding
- Hvem skal fylle skoa til Gluecifer?
- Jeg vil ikke være den som skal sitte og spå verken det ene eller det andre om hva som kommer nå, men jeg tror skoa kan bli vanskelig å fylle. Det er likeså greit at de kan få stå tomme ei stønn. Vi var hele tia opptatt av å skrive kvalitetsrock. Vi har vært fem fyrer som har satt musikken i sentrum. Det kan kanskje høres kjipt ut, men jeg tror det var det fokuset som har gjort Gluecifer til det det har blitt. Image og den pakka kom alltid i andre rekke, innrømmer han.
- Det er ikke mulig at Gluecifer gjør en Turboneger om noen år?
- Nei, det tror jeg ikke. En skal jo aldri si aldri, men i så fall tror jeg det er en promille sjanse, og en promille er ikke så jævla mye. Dessuten så er jo grunnen til at vi legger opp nå at to stykker føler de ikke har noe mer å gi, og da vil det bli for dumt å komme tilbake som noen gamle puddinger, sier han.
- Det er jævlig trist nå for tia. Det er jo nesten ikke et band som ikke fins lengre. Jeg har ikke særlig sansen for alle reunions. Selv det dårligste bandet som hadde en hit da du var tolv år og hørte på heavyrock fins i dag, og gir ut plater. Når det er over, bør det definitivt være over. Det vi leverer på våre avskjedskonserter, er slik jeg vil at vi skal bli husket, for det lover jeg kommer til å bli bra. Jeg er ikke hypp på at vi kommer tilbake som noen puddinger om ti år, avslutter Poon. He,he, det sier jeg ihvertfall nå.

av Raymond Alv K. Egge
Foto: Andreas Øverland

La luna llena!

2005-08-18T18:44:00.000+02:00

Nå er det bare å komme seg på konsertene!

Gluecifer fotograf

2005-08-17T23:53:00.000+02:00

Sjekk ut fotobloggen til Fotografen ved Gluecifer-saken.

http://www.andreasoverland.no/photoblog.jsp

Gluecifers nekrolog

2005-08-17T23:46:00.001+02:00

Flagget er senket på halv stang, og Gluecifer gjør seg klare for egen gravferd. Men først skal de blåse hue av fansen med et forrykende liveshow.

Et breibeint og hardsparkende kapittel fra de ti siste årene i norsk rock er i ferd med å skrive seg mot The End. Kanskje til og med en Bitter End skal vi prøve å lese noe usagt inn idet Captain Poon, gitarist og en av opphavsmennene til Gluecifer, forteller.
Ute er det sol og få bekymringer, men hvem skal varme kalde rockehjerter til vinteren når Gluecifer forsvinner ut døra og inn i historiens snøstorm..?

I en skinnsofa på Lorry
- Gluecifer gir seg. Det er vel en del fans som ikke er så glade nå?
- Det er vel meninga at fansen skal grine mer enn vi skal, men samtidig så var det ikke en felles avgjørelse at vi skal gi oss med Gluecifer nå. To femtedeler av bandet ville ikke det samme som de tre resterende femtedelene, forteller Poon.
- Det var egentlig meninga at vi skulle ta et pauseår. Før vi møttes igjen med frisk giv og inspirasjon til ei ny skive. Vi har jo kjørt et ganske hardt løp, med få pauser, mye turnering og kontinuerlig låtskriving, så vi var enige om at en pause var akseptabelt. Men så kom det fra de to som var de sterkeste pådriverne for pausa, at de ikke ville være med på greia mere. Klart det var en jævla nedtur å få den slengt i trynet, men når ikke alle er på samma planet inne i hue og vil det samma; er det ikke så mye å gjøre med den saken, forklarer han.
- Men det kan da vel ikke være noen sak å få tak i nye lystne medlemmer?
- Å finne nye medlemmer til Gluecifer har ikke streifa innom tankene mine engang. Spesielt ikke når Biff er en av de som vil gi seg, og det var Biff og meg som starta bandet i '94. Å stå på en scene med Gluecifer banneret i ryggen, uten å ha sermonimesteren til stede, ville føles uekte både for oss og sannsynligvis fansen.
Derimot om det finnes noen vokalister der ute med bra stemme, som har noe å gjøre på scene, trenger de selvsagt ikke være redde for å ta kontakt. Jeg er definitivt igang med et nytt prosjekt, og veit ikke om jeg er helt komfortabel med å synge sjæl.

En mykere Poon
- Det blir ikke noe mer Gluecifer med meg så lenge Biff ikke er med. Det er mulig jeg kommer til å jobbe videre med Danny, trommisen, men det blir noe nytt, fortsetter han.
- Får vi da en mykere og ettertenksom Poon? Det er jo mange eksempler på det i rockehistorien.
- Nei, det jeg kan er å skrive bra rockelåter, og gi noe ekstra på scena. Helt fra Gluecifer starta, var det et opprør mot alt som var kjedelig. På midten av nittitallet med alle mulig former for innadvendte shoegazere, og folk som ikke hadde noe å gi live. Vi ville trøkke og gi full pakke, og det er det som har gjort Gluecifer til det det er, mener Poon.
- På våre konserter får du 110% uansett. Biff ble sjuk da vi sist var ute. Han kunne sikkert ha gått på scena, og fansen ville hatt forståelse for at han var sjuk, men det er ikke Gluecifer. Dette gikk hardest utover Spania, og derfor gjør vi fire istedenfor to show der når vi nå skal ut på avskjedsturneen.
- Kommer det ut noe arkivstoff, eller vil dere sitte på det en stund?
- Nei nei, jeg tror det kan komme noe ganske snart. Det er mulig å se for seg en greatest-hits utgivelse, med en ekstra disk med masse kult stoff som folk ikke har hørt før. Det er jo meninga at folk skal høre tinga, ikke at vi skal sitte og gni på det.

Gammel pudding
- Hvem skal fylle skoa til Gluecifer?
- Jeg vil ikke være den som skal sitte og spå verken det ene eller det andre om hva som kommer nå, men jeg tror skoa kan bli vanskelig å fylle. Det er likeså greit at de kan få stå tomme ei stønn. Vi var hele tia opptatt av å skrive kvalitetsrock. Vi har vært fem fyrer som har satt musikken i sentrum. Det kan kanskje høres kjipt ut, men jeg tror det var det fokuset som har gjort Gluecifer til det det har blitt. Image og den pakka kom alltid i andre rekke, innrømmer han.
- Det er ikke mulig at Gluecifer gjør en Turboneger om noen år?
- Nei, det tror jeg ikke. En skal jo aldri si aldri, men i så fall tror jeg det er en promille sjanse, og en promille er ikke så jævla mye. Dessuten så er jo grunnen til at vi legger opp nå at to stykker føler de ikke har noe mer å gi, og da vil det bli for dumt å komme tilbake som noen gamle puddinger, sier han.
- Det er jævlig trist nå for tia. Det er jo nesten ikke et band som ikke fins lengre. Jeg har ikke særlig sansen for alle reunions. Selv det dårligste bandet som hadde en hit da du var tolv år og hørte på heavyrock fins i dag, og gir ut plater. Når det er over, bør det definitivt være over. Det vi leverer på våre avskjedskonserter, er slik jeg vil at vi skal bli husket, for det lover jeg kommer til å bli bra. Jeg er ikke hypp på at vi kommer tilbake som noen puddinger om ti år, avslutter Poon. He,he, det sier jeg ihvertfall nå.

av Raymond Alv K. Egge
Foto: Andreas Øverland

Seigmen strekker seg opp av graven.

2005-08-17T23:42:00.000+02:00

Seks år har gått siden Seigmen sist sto på scenen, men under UKA05 i Trondheim finner de veien tilbake. Vi møtte vokalist Alex Møklebust over en kaffe, og snakket om livet etter døden.

Om du har fundert på om det er en hemmelig sekt eller losje som går rundt med en tohodet skapning, med seks heller upraktiske ben kravlende inne i en oval sirkel, tatovert et eller annet sted på kroppen er du ikke langt fra sannheten. Det har vært en stille tid de siste seks årene for denne skaren av Seigmen-tilhengere, men under UKA05 i Trondheim får de en sjanse de så vidt har turt å drømme om. Seigmen spiller nemlig sammen igjen for første gang på seks år! De som har skaffet seg billetter til konserten har grunn til å glede seg. Seigmen er et ikon i norsk rocks historie, med selvskreven plass i det kommende rockemuseet om det nå skal ligge her eller der. De har skylden i at mang en ungdomsklubb ble inntatt av dyster sortkledd ungdom, lenge før Matrix kom på kino. Seigmen er et av de få bandene som har klart å skaffe seg en stor og tilbedende tilhengerskare og de skapte en aura av mystikk rundt seg. En mystikk få oppnår, men så godt som alle pjokker og piker i Norges utallige øvingslokaler drømmer om.

Det er en blid sol som viser seg over Oslo etter flere dager med regn, og jeg sitter på en fortauskafé i Oslo sentrum med en opplagt Alex Møklebust, og det er med en viss lettelse jeg oppdager at Møklebust er en ytterst trivelig og omgjenglig fyr, med all lyst til å svare på det jeg lurer på. Selv om jeg ikke var en av de sortkledde, men en av de som nynnet på Ucan'ttouchthis... og det er ikke spesielt kredibelt i denne sammenhengen. Siden jeg ikke hadde mye å tape åpnet jeg frekt.

Musikken i sentrum.
- Er det en ny Turbonegro vi er vitne til?
- Nei på ingen måte. Vi spiller sammen igjen fordi vi har lyst. Vi går på scenen i Trondheim for å ha det gøy, og vi har bare lovet oss bort til denne ene konserten. Det har ikke vært mangel på tilbud i løpet av disse seks årene, og veldig lukrative for den saks skyld, men det har ikke vært aktuelt; før nå. Vi har allerede lagt planer i flere måneder etter konserten, og det er ikke Seigmen planer. Alle sammen er opptatt på hver sin kant med andre prosjekter som frister like mye.
- Så det er ikke økonomiske grunner?
- Nei, det aller viktigste for oss var å lage musikk for publikum, og for oss selv. Vi tok musikken veldig seriøst og levde oss totalt inn i Seigmen. Noe som gjorde at vi ble opplevd veldig selvhøytidlige. Det mange sikkert forundrer seg over et at vi aldri drakk noe som helst før vi gikk på scenen. All konsentrasjon og energi ble rettet mot det å spille musikken vår. Det å lage musikk for pengenes skyld eller for andre musikere har aldri vært særlig interessant for oss. Fra starten av var vi et band i opposisjon. Det var alltid noe vi sloss mot. Dette drev oss framover.

- Hvordan var det å spille i Seigmen? Nå som det har gått seks år siden dere tok avskjed.
- Alt som skjedde med oss tok oss et steg videre. Det å komme seg ut av øvingslokalet til den første spillejobben på den lokale ungdomsklubben var store steg, selv om det kunne gå et halvt år til den neste spillejobben. Denne framgangen bare fortsatte, det gikk fortere og stegene ble kortere og kortere. Dette nådde et klimaks etter utgivelsen av Metropolis. (1995). Vi hadde da nådd et punkt hvor det holdt å vise seg på scenen og knipse for at publikum skulle bryte ut i full jubel. Denne formen for suksess var aldri noe for oss.
- Så i forhold til at dere ikke likte suksessen Metropolis gav dere, var utgivelsen av Radiowaves (1997) en naturlig følge?
- Ja så absolutt. Radiowaves var vår måte å sloss mot suksessen på.

Å gjenoppleve tidligere tider
- Også opphørte Seigmen. Det virker som det på den tiden kanskje var likeså greit?
- Ja det er også noe vi er veldig fornøyde med den dag i dag. Vi hadde en klausul fra starten av som sa at sluttet et av medlemmene i bandet så sluttet Seigmen. At vi holdt dette løftet er vi stolte over. Det viser at vi har kredibilitet. Det eneste som er synd for Seigmen og de to som ikke ble med over i Zeromancer er at de ikke fikk oppleve å turnere utenfor Norge. Vi sluttet på en tid da interessen utenfor landegrensene begynte å tilta, men dette har jeg og to til av Seigmen opplevd i ettertid; med Zeromancer. Jeg er nå i en situasjon hvor alle målene jeg satte meg i begynnelsen av karrieren er oppnådd. Kanskje bortsett fra å turnere Asia. Det gjenstår, men det er et økonomisk spørsmål.
- Rent bortsett fra å jobbe med Zeromancer i tiden etter Seigmen, så har du blant annet jobbet med Gåte?
- Jeg produserte den første EPen deres og albumet Jygri (2002). Seigmen jobbet veldig mye i studio, så det er noe av det jeg kan best, og jeg liker å jobbe med yngre artister. De har noe av den energien Seigmen hadde i begynnelsen, og gjennom disse artistene kan jeg oppleve noe av det vi selv opplevde. Vi hadde også en del tøffe runder innad i bandet i sin tid. Det er kanskje derfor jeg får jobbe med en del band med indre stridigheter, sier han med et lite smil, uten at det er sikkert at det er Gåte han snakker om.

- Du vil ikke love noe videre etter konserten i Trondheim, men det må vel i det minste komme en liveplate?
- I følge manageren vår er det et folkekrav at det kommer noe fra hvelvene enten vi vil det eller ikke. Vi har en hel masse opptak liggende, så noe kommer. Hele avskjedsturneen ble filmet, men lydopptakene til disse konsertene gikk tapt i en oversvømmelse i en kjeller i London, så om det er noen der ute som har private opptak liggende, er vi mer enn interessert i dem.
- Men en utgivelse kan man vente seg?
- Det er ikke planer om å gå i studio å spille inn nytt materiale, men vi har som sagt mye liggende. Mange av liveversjonene er vi mer fornøyde med enn plateversjonene, så her er det en del å hente, og som sagt har vi mye filmopptak. Det er en stor jobb men den skal vi ta.
- Siden dere ikke har planer om å gå i studio med det første. Hvordan vil du rangere Seigmens tidligere utgivelser?
På første blir det Total. Andreplassen må gå til Radiowaves. Metropolis på en tredje og de to siste på delt fjerdeplass. Rent teknisk sett ligger Metropolis sist, men det er vel frekt å sette den plata som solgte aller best på siste plass; avslutter han og flirer.

tekst & foto: Raymond Alv K. Egge

2005-05-24T22:12:00.002+02:00

2005-05-03T23:36:00.001+02:00

2005-04-27T08:10:00.001+02:00

Jeff Walls versjon.

2005-04-27T08:07:00.001+02:00

Eduard Manet "Lunsj i det grønne"

2005-04-27T08:04:00.001+02:00

En liten kunsthistorisk fjollesak.

In the garden

2005-04-22T11:36:00.001+02:00

2005-04-14T22:24:00.001+02:00

Memento mori

2005-04-14T01:57:00.001+02:00

2005-04-12T17:02:00.001+02:00

Reality Check II

2005-04-12T16:50:00.001+02:00

Reality Check

Reality check

2005-04-10T00:35:00.001+02:00

2005-03-12T10:15:00.001+01:00

2005-03-12T10:13:00.001+01:00

Toril

2005-03-12T10:12:00.001+01:00

Tor Christian, Toril

2005-03-12T10:11:00.003+01:00

Blitzhuset

2005-03-12T10:11:00.002+01:00

Tor Christian

2005-03-12T10:10:00.002+01:00

Christian

2005-03-12T10:09:00.002+01:00

Christian

2005-03-12T10:01:00.001+01:00

SS trapp

2005-03-12T09:57:00.002+01:00

2005-02-15T01:58:00.001+01:00

Bauhaus archive Berlin

2005-02-14T00:55:00.001+01:00

"Skuddsikker Flow" fra Jaren

2005-02-13T20:29:00.002+01:00

2005-02-09T22:46:00.001+01:00

Border Town

2005-02-09T22:41:00.001+01:00

2005-02-01T23:16:00.004+01:00

2005-01-30T22:01:00.002+01:00

2005-01-12T19:23:00.001+01:00

Grin av Snorre Ytterstad. Kommentert i teksten under. Bildet over og dette bildet er rappet fra nettsidene (uten tilatelse) til Galleri Wang ( www.galleriwang.no )

2005-01-12T19:20:00.001+01:00

"Ballpointball" Av Snorre Ytterstad. Verket er kommentert i teksten under.

Snorre Ytterstad på Galleri Wang

2005-01-12T19:10:00.000+01:00

Mellom 2. desember 2004 og 16. Januar 2005 er det mulig å se utstillingen 0 Gravity. En separatutstilling med aktuelle verker fra 2003 og 2004 av Snorre Ytterstad. På Galleri Wang.

Sett under ett er det en utstilling som tar for seg både visuelle og språklige ordspill. Ordspillene ligger i mange lag og har mange innfallsvinkler og tolkningsmuligheter. Ytterstad jobber med dagligdagse gjenstander, men behandler de så det passer in i hans formål. Det er snakk om illusjoner og bruke ting utenfor sin vante sammenheng for så å se de i et nytt lys, med nye briller eller med ny verdi.

De første vi møter er en behandlet glassbit suspendert i tre wire, som kan fungere som et kikkeglass eller forstørrelsesglass fra et bestemt punkt i dette rommet. Et glass som vi kan se rommet gjennom med nye øyne. Nesten som kunsten selv; et redskap for å vri og vende på vante forestillinger og ting, og å sette ting inn i nye sammenhenger, eller sette de utenfor sammenhenger.

Installasjon nummer to er en Kamel som er på vei gjennom et nåløye. Det er på sirlig vis skrelt en lang trå ut av en plasikkamel, og denne tråden er nå på vei gjennom nåløye i en nål stukket inn oppe på veggen. (Så det er altså mulig å presse en kamel gjennom et nåløye, og om ikke lenge finner vel elefanten veien gjennom også.) Installasjon nummer tre er en miniskulptur av en hodeskalle titulert The Grin. (Å smile fra øre til øre så tennene synes). Selve hodeskallen er ”hugget ut” av en tann, en jeksel, som spiller på selve tittelen, ett tannglis. Hodeskallen er i tillegg et velkjent memento mori[1]; for så vidt en stor sak i et samfunn med en så ekstrem frykt for døden som våres, men selve verket er lite i omfang, rent materielt.

Norske kronestykker går igjen i flere av verkene. Det henger en lenke i taket som er laget av ”hullene” i krona. Det er skjært et spor i veggen ved hjelp av en krone formet som et kappsagblad. I andre etasje henger det et kronestykke gjort om til et dollartegn, spikret til veggen og i et annet rom er det klippet ut bokstavene none fra kronestykket, som også er dette verkets tittel. Kulepennen er en annet velbrukt rekvisitt. En penn med det klingende navnet ”Space Pen”, er gjort om til et lite teleskop som peker opp i taket, og er man heldig, og det er klart vær der inne, så kan man se kula, som en gang satt i toppen av pennen, oppe på veggen. Det ligger også en kule på gulvet på størrelse med en fotball, med navnet Ballpointball. Denne kula består av en plastkjerne hvor det er boret inn rundt 3000 hull som er fylt med kulepenntopper. Dette er det estetisk mest iøynefallende objektet. Idet man beveger seg rundt i rommet skifter refleksene fra kulepennhodene og du får et lysspill som kan minne om en funklende stjerne, eller en annen glødende planet.

Det siste verket jeg vil kommentere er et utitulert verk som har fått sitt eget lille rom. Det er en rødmalt klovnenese i bronse suspendert i to strikker og holdt i spenn av en krok festet til en wire som igjen er festet til gulvet. Idet du stå i døråpningen står klovnenesen spent slik at den ville treffe deg rimelig rett i fleisen om den ble utløst, så du hadde blitt smertelig klar over klovnen i deg selv.

Ytterstad bruker en god porsjon humor i sine arbeider, samtidig som noen av verkene kan bære krass kritikk mot kapitalistiske systemer og stormakter. Det er også tidligere gjort poeng av at Ytterstad selv identifiserer seg med radikale politiske grupperinger. Noe som kunne vært et lite aber hvis man politiserer sin kunst for mye, eller binder den for sterkt til en ideologi; men hos Ytterstads 0 Gravity fungerer dette godt. Alle verkene er også meget godt utført og det krever tålmodighet og finmekanisk mestring i produksjonen, noe som passer ypperlig for folk med tekniske og håndverksmessige fetisjer. Det tiltaler også det ironiske intellektuelle, man kan se koder og knekke dem, og man kan da gå rund; kry over at man har fattet noe, uten at Ytterstad er for dirrekte i hintingen. Det er finurlig, morsomt, smart, godt laget, hyggelig, politisk korrekt og trygt. Jeg savner kanskje litt ekstra brodd. Noe som virkelig vippet meg av pinnen, men jeg aner ikke om det i det hele har vært intensjonen. Antageligvis ikke, så det er vel ikke noe minus annet enn at den føyer seg inn i rekken av andre gode utstillinger jeg er meget fornøyd over å ha fått med meg.

Raymond Alv K Egge
12. januar 2005
Oslo

[1] Husk at du skal dø!